Rovdyr eller mennesker?

Egentlig et umulig spørsmål. Begge er vi en del av skaperverket, uten det ene blir det andre meningsløst.

Jeg liker begrepet "Bærekraftig utvikling". Noen synes å tro at den eneste bærekraftige utviklingen er der naturen overlates til seg selv, uten menneskelige inngrep. I sin ytterste konsekvens betyr det at mennesket må forlate denne kloden.

Mennesket er et sosialt og kulturelt vesen. Så lenge det har vært mennesker på jorden har de også i ulik grad påvirket det miljøet de befinner seg i. Slik har det vært og slik kommer det til å være.

Et av politikkens viktigste områder er å avstemme dette slik at jorda blir et best mulig sted å leve for menneskene samtidig som vi tar vare på naturen rundt oss.

Klimakrise og begrensede naturressurser gjør at denne avveiningen blir stadig vanskeligere. Vi vil i framtiden i enda større grad måtte avveie gode miljøtiltak opp mot hverandre og vurdere hva som er viktigst.

Det finnes naturfilosofer som mener at naturen har en egenverdi uavhengig av mennesket. Mitt utgangspunkt er at naturen har sin verdi bare i forhold til mennsekt. Når vi skal ta vare på naturmangfoldet i landet vårt og i verden forøvrig er det ikke på grunn av naturen selv, men på grunn av mennesket. Dette gjelder også i forhold til rovdyrspørsmålet.

Når rovdyrtettheten er så stor at den truer selve livsgrunnlaget for en lokalbefolkning, eller en kultur, og det samtidig er slik at en hardere beskatting av disse rovdyrene ikke truer rovdyrartens eksistens. - Ja da må svaret være enkelt. Da må bestanden reduseres.

I Nord Trøndelag gjelder dette i dag for bjørn, jerv og gaupe. Derfor har vi også fra fylkesrådet gitt uttrykk for at det er nok med to ynglende binner per år i "bjørneområdet" i Indre Namdal, og ikke fire, slik offentlig rovdyrpolitikk legger opp til.

Sannsynligheten taler desverre for at også to er for mye. I dag har vi ingen. I verste fall kan to ynglende binner representere et langt høyere antall bjørner i området enn det vi har i dag.