Hun Klarte det

De 4 første på KrF sin stortingsliste høsten 2009, Vi vil være fornøyd om vi får inn Bjørg.

Fra venstre: 3. kandidat Jan Arne Bemnes, 1. kandidat Bjørg Tørresdal, 4. kandidat Ann-Mari Aas og 2. kandidat Johannes Sandstad




Føste etappe opp Løvebakken er fullført i fin stil.

Med god hjelp av Britt Tønne Haugan har Bjørg Tørresdal nå gjennomført besøk i alle kommuner i Nord Trøndelag. Nå er det selve valgkampen som står for døren. Klarer vi å gjennomføre den med den samme glød og entusiasmne som det som så langt er lagt for dagen, ja da kan ikke Nord Trønderne gjøre annen enn å stemme Bjørg inn på tinget.

Mer om rovdyr og natursyn

Lars Johan Berge har den 20. mai et innlegg i både Trønder-Avisa og Namdalsavisa der han stiller seg kritisk til noe av innholdet på ”johannesbloggen.blogspot.com”. (innlegget er tatt inn nedenfor)

Jeg kan et stykke på veg skjønne at Berge ikke uten videre bifaller det jeg har skrevet om rovdyr og naturens egenverdi. Jeg tror likevel ikke motsetningen i syn på naturens egenverdi trenger å være så stor som det Berge gir inntrykk av. Mitt utgangspunkt har vært følgende enkle; at naturen ikke kan ha noen verdi for mennesket uten at menneske finnes. Ut fra en felles kristen tenkning skapte Gud naturen etter sin egen vilje, uavhengig av hva mennesket måtte mene. Med det som utgangspunkt har selvfølgelig naturen sin egenverdi. Den neste slutningen er like selvfølgelig. Det som har verdi for Gud må også ha verdi for oss som mennesker, men det må forutsettes at vi finnes. I den samme bloggen er jeg påpasselig med å understreke menneskets ansvar for å ta vare på naturen. Dette gjelder i forhold til hele skaperveket.
For KrF er selve respekten for alt livet et bærende prinsipp. Vi snakker ikke om nyttig - eller unyttig liv. Livet, og det skapte har sin egen ukrenkelige verdi. Dette gjelder alt fra det ufødte liv i mors mage til fuglerede i skogen. Dette står ikke i motsetning til det jeg skriver i bloggen om at naturens egenverdi bare kan ses i forhold til mennesket.
Mennesket er den eneste moralske skapningen i skaperverket. Dette innebærer et ansvar for å forvalte naturen på en måte som fremmer en bærekraftig utvikling.
Selve menneskets tilstedeværelse betyr inngrep i naturen i en eller annen form. Både Jordbruks- og veidemannskultur er ulike former for biologisk manipulasjon. Dette er selve forutsetningen for menneskets eksistens. Dette forsterker vårt ansvar ytterligere, ikke minst i forhold til resten av menneskeheten og til de som kommer etter oss. Forvalteransvaret innebærer iverksetting av tiltak når utviklingen går i feil retning. I dag er den truede sørsamiske kulturen et eksempel på en situasjon der det må iverksettes tiltak. Det er uakseptabelt at storparten av årskalvene innen reindriftsnæringen går tapt som følge av et stort rovdyrtrykk. Her blir utfordringen å finne løsnninger som gjør at vi både kan ta vare på den sørsamiske kulturen og samtidig sikre at vi har en bærekraftig bestand av de aktuelle rovdyrene. For flere av de aktuelle rovdyr-artene er bestanden i dag større en den trenger å være.

_____________________________________________________________________
Dette skriver Berge i TA og NA den 20 mai om mitt innlegg "Rovdyr eller menneske" som finnes lengre ned på denne bloggen.

En tragedie som
«kristelig» folkeparti

■ KRF OG ROVDYRENE
Johannes Sandstad fra KrF er fylkesråd for miljø i Nord-Trøndelag. Nå har han blogget om sitt syn på natur og rovdyr. Da skulle man kanskje tro at han som KrFpolitiker målbar et kristent natursyn. Men nei. Det han målbærer er intet mindre enn et praktisk-ateistisk natursyn, der natur bare blir råstoff for menneskelig utnyttelse. For hva sier han? Jo, naturen har ingen egenverdi uavhengig at mennesket. Naturen og naturmangfoldet har bare verdi i forhold til mennesket. Dette gjelder ikke minst rovdyrene. Følgelig vil Sandstad helst ikke ha noen rovdyr. Det Sandstad her målbærer er det natursynet som fikk gjennomslag på 1600- og 1700-tallet med filosofene Bacon og Descartes. Særlig Descartes gjennomførte en streng dualisme
mellom sjel og kropp, ånd og materie. Det var sjelen og fornuften som ene og alene hadde verdi og virkelig eksistens. Naturen og materien var bare et verdinøytralt råstoff som mennesket fritt kunne bruke til egne formål. Denne nye filosofien fikk et særlig sterkt rotfeste i de angloamerikanske puritanske og pietistiske miljøene. I USA bidro de kalvinistiske puritanerne til å legitimere og gjennomføre en av historiens mest omfattende og raskeste naturødeleggelser, artsutryddelser og folkemord på urbefolkningen. I Norge finner vi et ideologisk tett slektskap mellom denne tenkningen og pietisten Hans Nielsen Hauge. Via det pietistiske legfolket fikk det sitt nedslag i KrF, der dette sekulære og ødeleggende natursynet ennå den dag i dag målbæres av KrF og Johannes Sandstad. Sandstad tar avstand fra et natursyn som gir naturen egenverdi uavhengig av mennesket. Men det han glemmer er for det første at mennesket er en del av naturen på linje med resten av skaperverket. Og ikke minst glemmer han at det bibelske natursynet er teosentrisk. Det innebærer kort og godt at Gud ikke
skapte naturen til beste for mennesker, men til beste for seg selv. Mennesket er innfelt i naturen og skaperverket, og hele skaperverkets oppgave er å lovprise Skaperen. I dette bibelske natursynet har ikke mennesket fått fribillett til å ta for seg av naturen, forringe den eller forbruke den som verdinøytralt råstoff. I høyden har mennesket en posisjon som forvalter over andre eiendom, nemlig Guds eiendom. Og en tro forvalter tar ikke for seg av lasset eller forringer det. Sandstad og KrF er milevidt unna det som kan kalles et kristen natursyn. Det er KrF’ tragedie som «kristelig» parti at det som målbæres er et slags praktisk-ateistisk natursyn med røtter tilbake til den tiden Gud ble avsatt til fordel for menneskets eneherredømme.
Hadde KrF tatt inn over seg det som er et kristent og bibelsk natursyn, hadde KrF i dag vært Norges mest moderne og oppegående naturvernparti. I stedet har KrF valgt å plassere seg blant de verste utbytterne og ødeleggerne av Guds skaperverk. Etter mitt syn er dette KrFs tragedie som «kristelig» folkeparti.

Lars Johan Berge, Lierne

Bjørg mangler nå bare en kommune før hun har besøkt alle.

Galleri Lierne sin flotte bygning ved strandkanten av Laksjøen i Sandvika.









Dagrunn Totland til høyre sammen med Bjørg Tørresdal og Britt Tønne Haugan










Lierne nest siste kommune i besøksrunden
Fra venstre: Daglig leder Galleri Lierne Carina Bergli, Gruppeleder KrF i fylkestinget Britt Tønne Haugan, Fylkesråd Johannes Sandstad, Stortingsrepresentant Bjørg Tørresdal og Kunstneren Ingela Skogmo.


Bjørg Tørresdal mangler nå bare en kommune før hun har fullført målsettingen om å besøk alle kommuner i Nord Trøndelag før valgkampen setter inn for fullt. Fredag 15. mai hadde vi en strålende dag i Lierne sammen med lokallagslederen for Lierne KrF, Dagrunn Totland.

Ordfører Alf Robert Arvassli ga oss en grundig og interessant orientering om kommunen, utfordringer og muligheter.

Lierne kommune har bedre enn mange, klart å bygge oppe en positiv image.

Det forhindrer ikke at det er mange utfordringer. En hovedutfordring er å få snudd befolkningsutviklingen. Lierne er et godt sted å bo, men til tross for dette,synker folketallet. Ordføreren føler seg ikke sikker på at alvoret i denne situasjonen er oppfattet så alvorlig som det virkelig er.

Etter besøket i kommuneadministrasjonen, besøkte vi kommunens største arbeidsplass, Lierne Bakeri. Bedriften er et levende bevis på at det går an å få til ting, selv om de naturlige forutsetningene ikke synes å være til stede. Hvem skulle trodd at det er mulig å starte et stort spesialbakeri så langt borte fra store befolkningssentra.

Gründeren John Helge Inderdal har vist at det nytter. Det er ikke mindre enn imponerende å besøke denne bedriften, og med alle sanser registrere hva de har fått til. Vi både så, hørte, luktet og smakte.

http://www.lierne-bakeri.com/index.php?option=com_content&task=view&id=12&Itemid=33

Sist på denne flotte dagen i Li, klaffet det slik at vi fikk være med på åpningen av en ny utstilling i Galleri Lierne. Selve dette galleriet er enda en bekreftelse på at det utenkelige er mulig. Et flott moderne galleri er ikke det første en forventer å finne i ei fjellbygd som Lierne, men her finnes det.

Det var kunstneren Ingela Skogmo som hadde utstilling. Lokale musikkrefter fra Sørli deltok under selve åpningen.

____________________________________________________________________________________

Alt dette for å få gjort Bjørg så kjent som mulig i fylket før valgkampen, for i neste omgang å sikre oss at hun blir valgt inn på Stortinget, denne gangen fra Nord Trøndelag og ikke Rogaland som i dag.

Innledning til eldrerådskonferansen for Nord-Trøndelag den 14. mai 09

Platon til venstre og Aristoteles (ca 400 år før kristus) så litt ulikt på betydningen av de eldres intellektuelle bidrag i samfunnet. Hva de diskuterer her skal være usagt.

Engasjert uansett











Det å eldes har opptatt menneskeheten til alle tider. Likevel har nok tendensen til å gjøre eldre til et eget segment tiltatt med årene, og har aldri vært sterkere enn i dag. Det gjelder ikke bare de eldre eller seniorene. Det gjelder hele samfunnet, og er et problem i seg selv.

Synet på det å bli eldre er ulikt både i forhold til hvor vi er i verden og ikke minst i et historisk perspektiv.

Vi skal ikke gå langt tilbake i vår egen kulturer før det fulgte respekt og verdighet med det å bli eldre. Det er drøyt å påstå at dette er helt borte, men det er i alle fall ikke slik det var.

I det gamle Kina var det å oppnå en høy alder en stor prestasjon
– et hederstegn som fortjente stor ære.

I det gamle Egypt eksperimenterte de mye med trylledrikker som kunne fremme evig ungdom og motvirke aldring.

Platon mente at de eldre hadde de beste forutsetninger for
intellektuelle sysler ettersom de var fri for ”pasjonenes (lidenskapens) tyranni”. Aristoteles lovpriste ungdommen og levnet de eldre mindre ære og ansvarsevne.
Dette viser at det også i tidligere tider og i andre kulturer har vært skiftende syn på det å eldes.

Historiens store tenkere hadde neppe forestillingsevne til å kunne forstille seg de utfordringene dagens elder står midt oppe i. Ingen generasjon har opplevd større endringer enn det vi gjør i dag og endringstakten ser bare ut til å øke.

I 1985 ble det etablert et eget politisk parti, da Pensjonistpartiet ble etablert. Vi fikk loven om eldreråd i 1991. Bakgrunnen for loven var nettopp å sikre de eldres deltagelse i den politiske prosessen.

Det er snart gått 20 år, og en kan spørre om de eldres engasjement har blitt bedre i perioden. Det er i det minste grunn til å betvile det. Det er i alle fall godt dokumentert at det eldres deltagelse ikke på noen måte står i forhold til det antallet de representerer.

Audun Ervik, som selv er pensjonist, gjennomførte i 2003 en undersøkelse i regi av Høgskolen i Oslo om Eldres deltagelse i politikken.

Grunnlagsmaterialet ble hentet fra Østfold, men det er liten grunn til å tro at forholdene er vesentlig annerledes andre steder i landet.

Undersøkelsen viser at de eldre er kraftig underrepresentert offentlige nemnder i og råd. Eldre velgere dvs. de som er 65+ utgjorde nærmere 20 prosent av de stemmeberettigede ved kommunevalget i 2003, men oppnådde bare 4.3 prosent av mandatene.

Hvorfor er det slik? Undersøkelsen har også noen svar på dette.
En hovedårsak til den skjeve aldersfordelingen i kommunestyrene oppgis å være at de eldre selv ikke er villig til å påta seg vervet som medlem av kommunestyret.
Den andre hovedforklaring, er at det var mangel på egnede kandidater.
Det framkom også i undersøkeløsen at det i noen tilfeller lå en frykt for at eldre, dersom de ble misfornøyd med noe, kunne melde seg inn i Pensjonistpartiet!
I følge undersøkelsen er det likevel de eldres vegring for å ta på seg verv som er hovedårsaken. Undersøkelsen viser at de eldres vegring først og fremst skyldes en form for resignasjon.
• De føler seg for gamle
• yngre krefter ivaretar de eldres interesser
• eldre når ikke frem med sine synspunkter
• Kommunestyrevervet innebærer for stor arbeidsbyrde og ansvar og kommunestyreperioden binder opp i for lang tid.
• Andre vil gjerne disponere fritiden etter eget ønske, eller foretrekker andre samfunnsverv og oppgaver.
• Dessuten dreier det seg om personlige forhold som helseproblemer og forhold i nærmeste familie.

For egen del må jeg si at alt er ganske forståelige grunner.

Vi må likevel kunne spørre.
• Er det slik vi vil ha det?
• Representerer dette et demokratisk problem i dagens samfunn?

Jeg er overbevist om at vi må gjøre noe med denne skjevfordelingen, men jeg har ikke noe godt svar på hvordan.

Jeg nevnte innledningsvis at dagens eldre lever i en annen verden i forhold til de som var eldre før oss. Endringstakten er enorm. Når 30 til 40 åringer opplever at det begynner å bli vanskelig å henge med. Hva da med 60, 70 og 80 åringene?
Kan hende skal det ikke være et krav at alle skal henge med på nye teknologiske løsninger. Den digitale revolusjonen er i ferde med invalidisere store grupper i samfunnet.

Vi har i dag et sterkt fokus på det vi kaller universell utforming. Dette innebærer at både bygninger og informasjon skal være slik utformet at det er tilgjengelig for alle.

Her har vi som politikere en stor utfordring. Det digitale selvbetjenings-systemet er ikke like tilgjengelig for alle enten vi snakker om billetter til tog, fly eller buss, teater og kinobilletter eller banktjenester.

Stortingsmeldingen ”Eit informasjonssamfunn for alle” 2006 fastslår at ca 2 av 3 nordmenn over 55 år ikke bruker IKT, og at eldre i liten grad utforsker nye elektroniske medier.

Dette står i kontrast til Soria Moria-erklæringens ambisjon om å gjøre Norge til en ledende kunnskaps- og IKT-nasjon.

Det kan se ut som vi står overfor et ”digitalt klasseskille” sies det i en rapport fra Telenor om eldre og IKT-bruk.

Nye generasjoner tilegner seg ny teknologi, men det må ikke bli slik at teknologien setter grenser for deltagelse verken i samfunnslivet eller i de politiske prosessene.

Jeg ser av det programmet dere har satt opp for konferansen at dette er viet stor oppmerksomhet. Jeg ønsker dere lykke til med konferansen og håper det kommer mange gode svar på hvordan vi skal få rettet opp noe av den skjevfordelingen vi har i dag. Dette er en skjevfordeling som på kort sikt kanskje ikke virker så truende. På lengre sikt vil det være de eldre som taper på det. Samfunnets ressurser vil alltid være begrenset. Uten engasjement er det grunn til å regne med at en blir den tapende part når samfunnsgodene skal fordelse.

Årets motto i Nord Trøndelag må være som skapt for dere.

Engasjert uansett.

Lykke til!

Moralister fortjener knapt å bli tolerert. Likevel er vi alle moralister.

Moral klinger ikke godt i ørene til moderne mennesker.
Etikk derimot. Det snakker vi gjerne om. Etikk befinner seg høyt oppe på skalaen for politisk korrekte begreper. De færreste tenker over at nesten all den etikk-debatten vi fører, i realiteten er en moraldebatt. Etikk er læren, eller teorien om moralen. En sier gjerne at moralen er selve håndverket eller praksisen, mens etikken er teorien som beskriver grunnlaget for praksisen.

Tidligere ble uttrykket morallære brukt. Det er et mer forståelig ord enn etikk. Diskusjonen om hva som er rett og galt handler derfor først og fremst om moral. Når det sies at mennesket er et moralsk vesen er det nettopp dette særegne med mennesket, at det har evnen til å vurdere hva som er rett og galt, og at det er ansvarlig i forhold til sine omgivelser eller i forhold til Gud, til skaperen.

Etikken som fag viser oss at det er umulig å snakke om moral uten et verdigrunnlag. Hvilke verdier skal leggs til grunn for den praksisen, - den moralen, vi velger? Hva er til det gode for menneskene, og hva er mindre godt osv. Her er det mange mulige utgangspunkt, og svarene vil være forskjellige etter hvilket utgangspunkt en tar.

Hva annet kan være grunnlag for politisk tenkning enn nettopp dette? Slikt må det bare bli politikk av.

Moral og pekefinger er for mange nærmest som synonymer å regne. Pekefingeren må være den mest forhatte kroppsdelen vi er utstyrt med. Moderne og siviliserte mennesker bruker ikke pekefingeren. Den som bruker pekefingeren er moralist, og det er en gruppe mennesker som knapt fortjener å bli tolerert.

La det være sagt, jeg liker heller ikke pekefingeren, i alle fall ikke når den rettes mot meg. I frykt for å bli stemplet som moralist unngår jeg så langt jeg kan, å bruke den.

Frykten for å bli stemplet som ett eller annet må samtidig ikke få holde meg tilbake fra å gi uttrykk for det jeg tror på. Det jeg mener er rett både for meg selv, og for det samfunnet jeg er en del av, og som jeg har et ansvar for.

Det norske velferdssamfunnet er bygd opp omkring en moral med utgangspunkt i kristen humanistisk tenkning. Erfaringene så langt må sies å være gode. Det er derfor ganske uforståelig at det skal være så viktig for den sittende regjering (les SV) å kvitte seg med dette fundamentet.

Moralen eller praksisen kan på svært mange områder bli den samme med andre utgangspunkt, men det er slett ikke gitt. Til syvende og sist er det først og fremst synet på mennesket som er avgjørende.

Et ateistisk utgangspunkt der Gud er avskaffet og mennesket sees på som et resultat av tilfeldigheter, uten å være ansvarlig for andre enn seg selv, og eventuelt menneskets etterkommere må nødvendigvis gi en annen politikk, enn der utgangspunktet er et menneskesyn som setter det ansvarlige mennesket i sentrum. Et menneske som er ansvarlig overfor noe som er større enn seg selv. En skaper som har gitt mennesket et forvalteransvar for den verden det er satt inn i.

Vi har i historien flere eksempler på hvor galt det kan gå når moraltenkningen ikke har et fundament som holder. Det verste eksemplet i moderne tid er sosialdarwinismen som la grunnlaget for nazismen og alt det som fulgte med den. Darwins teorier om det naturlig utvalg og den sterkestes rett, ble anvendt på mennesket - bare den sterkeste hadde livets rett.

Når vi i KrF har kjempet mot abortlov, bioteknologilov, kjønnsnøytral ekteskapslov osv, og inntatt en klar holdning i debatten om aktiv dødshjelp med mer, er alt dette med utgangspunkt i en kristen humanistisk tenkning, en tenkning der menneskets uendelige og ukrenkelige verdi legges til grunn. Det samme gjelder vår klare holdning i forhold til familien som samfunnets viktigste grunncelle.

Dette er ikke mørkemannstenkning men et rungende ja til livet.

Når du skal avgi din stemme ved høstens valg er det derfor også en stemme til det menneskesynet du ønsker skal legges til grunn for den politikken som skal føres.

Overvekt

Menneskeverdet er absolutt og fullstendig frikoblet fra kjøttvekta.



Men vi kan ikke styre utenom dette vanskelige temaet av den grunn. Vi har tatt lange skritt i retning av et røykfritt samfunn. I all hovedsak er dette oppnådd gjennom holdningsskapende arbeid og gjennom lovgiving, dvs. gjennom politiske vedtak. Vi kommer heller ikke overvekten som et samfunnsproblem til livs på noen annen måte.

Stigmatiseringsbegrepet ble ofte brukt i forbindelse med røykeloven og de mange antirøykekampanjene. Faren for å oppleve seg stigmatisert er nok vesentlig større i forbindelse med overvektsproblemet. Røykingen din ligger ikke like tykt utenpå deg som overvekten.

Mange bærer, tilsynelatende, sin overvekt med letthet, mens det for andre er et problem de helst ikke snakker om. Den psykiske belastningen kan være like tung å bære på som de ekstra kiloene en må dra med seg. For noen i denne gruppen har kampen mot vekta allerede gitt mange nederlag.

Når vi nå får et fornyet og forsterket fokus på overvekt som samfunnsproblem er det viktig å ha dette i bakhodet. Selv om overvekt er et personlig problem, må fokuset først og fremst være på overvekt som et samfunnsproblem. Vi må klare å kommunisere dette på en måte som skaper engasjement både fra tykke og tynne. Fra dem som tror det ikke nytter og som har gitt opp, og fra dem med suksess-historiene.

Som samfunn og som enkeltmennesker representerer overvekten et problem vi i fellesskap må anstrenge oss for å minimalisere. Menneskeverdet avhenger ikke av vekta, men et liv uten overvekt gir et bedre, lengre og lettere liv.

http://www.ntnu.no/portal/page/portal/ntnuno/tre-spalter?selectedItemId=34115&rootItemId=25703§ionId=25686&_piref36_794797_36_794780_794780.artSectionId=25686&_piref36_794797_36_794780_794780.articleId=124300&_piref36_794799_36_794780_794780.sectionId=25686

Rovdyr eller mennesker?

Egentlig et umulig spørsmål. Begge er vi en del av skaperverket, uten det ene blir det andre meningsløst.

Jeg liker begrepet "Bærekraftig utvikling". Noen synes å tro at den eneste bærekraftige utviklingen er der naturen overlates til seg selv, uten menneskelige inngrep. I sin ytterste konsekvens betyr det at mennesket må forlate denne kloden.

Mennesket er et sosialt og kulturelt vesen. Så lenge det har vært mennesker på jorden har de også i ulik grad påvirket det miljøet de befinner seg i. Slik har det vært og slik kommer det til å være.

Et av politikkens viktigste områder er å avstemme dette slik at jorda blir et best mulig sted å leve for menneskene samtidig som vi tar vare på naturen rundt oss.

Klimakrise og begrensede naturressurser gjør at denne avveiningen blir stadig vanskeligere. Vi vil i framtiden i enda større grad måtte avveie gode miljøtiltak opp mot hverandre og vurdere hva som er viktigst.

Det finnes naturfilosofer som mener at naturen har en egenverdi uavhengig av mennesket. Mitt utgangspunkt er at naturen har sin verdi bare i forhold til mennsekt. Når vi skal ta vare på naturmangfoldet i landet vårt og i verden forøvrig er det ikke på grunn av naturen selv, men på grunn av mennesket. Dette gjelder også i forhold til rovdyrspørsmålet.

Når rovdyrtettheten er så stor at den truer selve livsgrunnlaget for en lokalbefolkning, eller en kultur, og det samtidig er slik at en hardere beskatting av disse rovdyrene ikke truer rovdyrartens eksistens. - Ja da må svaret være enkelt. Da må bestanden reduseres.

I Nord Trøndelag gjelder dette i dag for bjørn, jerv og gaupe. Derfor har vi også fra fylkesrådet gitt uttrykk for at det er nok med to ynglende binner per år i "bjørneområdet" i Indre Namdal, og ikke fire, slik offentlig rovdyrpolitikk legger opp til.

Sannsynligheten taler desverre for at også to er for mye. I dag har vi ingen. I verste fall kan to ynglende binner representere et langt høyere antall bjørner i området enn det vi har i dag.

Hurra for Nina Karin Monsen!

Er det noen som fortjener Fritt Ord Prisen, må det være henne. Det har ikke manglet på negative reaksjoner, - men hva har hovedbudskapet vært? Det har vært protester mot MÅTEN hun har framsatt sine meninger på, utrolig. Hva har hun brukt av virkemidler som ikke er akseptable?? For det første har hun brukt ordet som sitt våpen, er det ikke det som er selve intensjonen bak prisen? Hun har så vidt jeg vet ikke vært voldelig, hun har ikke arrangert verken dokkebrenning eller flaggbrenning eller benyttet andre kraftige virkemidler. Det er det mange andre som gjør uten et pip fra dem som er så opprørt over MÅTEN. Dernest, - i den grad denne kritikken kommer fra media må det virkelig være grunn til å sperre opp øynene. Der i gården har de i alle fall ikke så langt, veket tilbake for sterke karakteristikker selv om de skulle være aldri så sårende for noen.

Forøvrig må en virkelig ha lov å undres over hva som er i ferd med å skje, lesbiske og homofile par med barn, framstilles stadig som det mest naturlige i verden. Er det virkelig slik?? Er det slik at egotripp parret med moderne teknologi representerer en verdi vi skal bygge samfunnet på?? Hvorfor er det slik at det er vi som våger å stille disse spørsmålene som stilles til ansvar for i det hele tatt å våge å reise dem? Lesbiske og homofile par med barn er ikke vår idè.

Mennekeslekten er der vi er i dag, ikke på grunn av barn av lesbiske og homofile, nei slett ikke. Menneskeslekten er bragt videre av par av motsatt kjønn. Er det ikke de som har satt dette i verk som sitter med bevisbyrden for at dette sosialbiologiske eksperimente ikke fører oss på ville veger? Er det betryggende når en liten pressgruppe klarer å få gjenneom en endring av en mangtusenårig ordning i løpet av noen får år, og det til og med uten at saken er konsekvensvurdert?

Hvordan er det mulig å avvise slike fundamentale spørsmål som uaktuelle?

Nina Karin Monsen har klart å holde saken levende gjennom sitt engasjement. En stor takk til henne. Det inspirerer til innsats fra mange flere.

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/65e66600c8a850a13258080920a99f0ac0999774

Etter landsmøtet i KrF

Fra venstre:
Terje Hofstad, Britt Tønne Haugan, Gunn Alvhild Hovland, Bjørg Tørresdal Jan Arne Bremnes, Partileder Dagfinn Høybråten, Johannes Sandstad, Tor Petter Abelsen, Jorunn Værnesbranden.

Det ble fire fine dager i Kristiansand, inklusive en flott 1. mai-feiring med tale for dagen via elektroniske hjelpemidler fra en opposisjonsleder i skjul på Cuba. Det var også besøk fra venner fra Hviterussland som heller ikke hadde frihet til å drive politisk arbeid forankret i kristendemokratiske tanker. Begge deler ble en kraftig tankevekker. Meningstvangen er ikke langt borte. Vedtaket fra SV sitt landsmøte satt friskt i minne, og ga oss en tilleggsbekreftelse på at dette er enda nærmere enn vi hadde trodd.

Media var også til stede. Det var vi selvfølgelig glade for. I ettertid ble vi likevel litt i tvil om vi kunne ha vært på samme arrangement. Jo da - Knut Arild blogget om sin smule misnøye med enkeltinnlegg i forbindelse med ekteskapsloven. Det var nok mange av oss som i ettertid mente han kunne latt det være. Denne bloggingen var knapt kjent i korridorene og var ingen sak på landsmøtet. Det var likevel dette som ble den store mediasaken. Det gir selvfølgelig grunn til ettertanke. Det er ikke enkelt å kommunisere motstand mot den nye ekteskapsloven uten samtidig, uberettiget, å bli stemplet som homohatere og det som værre er.

Fra Nord-Trøndelag var vi godt fornøyd med den linjen landsmøtet vedtok i forhold til den nye ekteskapsloven. Forholdet til Framskrittspartiet var nok i større grad beheftet med tvil. Men nå er spørsmålet parkert. Det blir ikke noe samarbeid med ytterste høyre og slett ikke med ytterste venstre. Etter forslag fra Oslo KrF ble det lagt til en setning om at nåværende regjering må skiftes ut. Det gir, om ikke annet, en antydning om hvor grensen mot venstresiden går.

Ellers var vi spente på om vi klarte å få gjennomslag for noen av våre forslag i forbindelse med programformuleringer og i forhold til resolusjoner som skulle sendes ut. Her syntes vi vi lyktes godt.

I resolusjonsforslaget om støtte til landbruket fikk vi inn tillegget om rovdyr og samer. Hele resolusjonen ble slik:

KrFs landsmøte vil ha ei ny retning for norsk landbrukspolitikk som skapar ny optimisme i landbruket og som medverkar til at mat vert produsert så nær som mogeleg der den skal forbrukast. Norsk landbruk er uvurderleg viktig for buglede og trivsel, for nok mat, for god og trygg mat. Norsk landbruk er også viktig for ivaretaking og foredling av kulturlandskapet. Den siste tida har nye krav og reguleringar gjort det vanskelegare og vanskelegare å vera norsk bonde. Resultatet av det har vorte at mange har sett seg nøydde til å avvikla drifta. KrF ynskjer å stoppe denne utviklinga, slik at bønder skal kunne drive garden sin med ei inntekt lik inntektsnivået innanfor andre yrkesgrupper. KrF krev ei betydeleg auke i budsjettmidlar i landbruksoppgjeret i år. Investeringar i driftsbygningar og moderne driftsformer er ein føresetnad for at mange skal ynskje å ta over gardsbruk. Ein framtidsretta landbrukspolitikk må difor stimulere til slike investeringar. Dette krev auka investeringsrammer og at avskrivingssatsane for driftsbygningar i landbruket vert auka frå 4 til 8 prosent. Kravet om lausdrift for bruk med mindre enn 24 mjølkekyr må fjernast. KrF krev også at intensjonane i "rovdyrforliket" vert oppfylte. Erstatningsordningane må presiserast, slik at dei dekkjer alle utgifter påført av rovdyrskader. Forvaltninga må vere i samsvar med politiske vedtak. Reglane for naudverge og lisensfelling må forbetrast. Med eit tapstal på kalvar frå 50-80 prosent er reindriftsnæringa spesielt utsett. Her står heile den sørsamiske kulturen i fare. Det må difor setjast i verk spesielle tiltak for å avhjelpe denne situasjonen.

Det ble fra NT sin delegajson også fremmet flere reolusjonsforslag som ikke gikk gjennom, men vi klarte å få det meste innarbeidet i andre resolusjoner. Vi fremmet også flere forslag til porgramformuleringer som ble vedtatt. Det ble oppfattet som litt av en seier når landsmøtet ga sin tilslutning til bedre erstatningsordninger for rovdyrskader, sterkere satsing på aktivt skogbruk som et klimatiltak, og ikke minst programformuleringen om at begrepsbruken inne INON (inngrepsfrie områder) må endres slik at den ikke skal være til hinder for maskinell skogsdrift. Delegasjonen klarte imidlertid ikke å få fleretall for et forslag om satsing på utvikling av alternativ energi ved Norske Skog på Skogn, og innføring av en egen offentlig godkjenningsordning for private helseinstitusjoner.

Vi anser ikke de to siste saken som tapt i KrF-sammenheng. Her trengs mer informasjon, og så er det jo ikke slik at alt vi engasjerer oss i trenger å stå i partiprogrammet. Dette skal vi derfor arbeide videre med.

Nå gleder vi oss til neste landsmøte som blir i Trondheim