Moralister fortjener knapt å bli tolerert. Likevel er vi alle moralister.

Moral klinger ikke godt i ørene til moderne mennesker.
Etikk derimot. Det snakker vi gjerne om. Etikk befinner seg høyt oppe på skalaen for politisk korrekte begreper. De færreste tenker over at nesten all den etikk-debatten vi fører, i realiteten er en moraldebatt. Etikk er læren, eller teorien om moralen. En sier gjerne at moralen er selve håndverket eller praksisen, mens etikken er teorien som beskriver grunnlaget for praksisen.

Tidligere ble uttrykket morallære brukt. Det er et mer forståelig ord enn etikk. Diskusjonen om hva som er rett og galt handler derfor først og fremst om moral. Når det sies at mennesket er et moralsk vesen er det nettopp dette særegne med mennesket, at det har evnen til å vurdere hva som er rett og galt, og at det er ansvarlig i forhold til sine omgivelser eller i forhold til Gud, til skaperen.

Etikken som fag viser oss at det er umulig å snakke om moral uten et verdigrunnlag. Hvilke verdier skal leggs til grunn for den praksisen, - den moralen, vi velger? Hva er til det gode for menneskene, og hva er mindre godt osv. Her er det mange mulige utgangspunkt, og svarene vil være forskjellige etter hvilket utgangspunkt en tar.

Hva annet kan være grunnlag for politisk tenkning enn nettopp dette? Slikt må det bare bli politikk av.

Moral og pekefinger er for mange nærmest som synonymer å regne. Pekefingeren må være den mest forhatte kroppsdelen vi er utstyrt med. Moderne og siviliserte mennesker bruker ikke pekefingeren. Den som bruker pekefingeren er moralist, og det er en gruppe mennesker som knapt fortjener å bli tolerert.

La det være sagt, jeg liker heller ikke pekefingeren, i alle fall ikke når den rettes mot meg. I frykt for å bli stemplet som moralist unngår jeg så langt jeg kan, å bruke den.

Frykten for å bli stemplet som ett eller annet må samtidig ikke få holde meg tilbake fra å gi uttrykk for det jeg tror på. Det jeg mener er rett både for meg selv, og for det samfunnet jeg er en del av, og som jeg har et ansvar for.

Det norske velferdssamfunnet er bygd opp omkring en moral med utgangspunkt i kristen humanistisk tenkning. Erfaringene så langt må sies å være gode. Det er derfor ganske uforståelig at det skal være så viktig for den sittende regjering (les SV) å kvitte seg med dette fundamentet.

Moralen eller praksisen kan på svært mange områder bli den samme med andre utgangspunkt, men det er slett ikke gitt. Til syvende og sist er det først og fremst synet på mennesket som er avgjørende.

Et ateistisk utgangspunkt der Gud er avskaffet og mennesket sees på som et resultat av tilfeldigheter, uten å være ansvarlig for andre enn seg selv, og eventuelt menneskets etterkommere må nødvendigvis gi en annen politikk, enn der utgangspunktet er et menneskesyn som setter det ansvarlige mennesket i sentrum. Et menneske som er ansvarlig overfor noe som er større enn seg selv. En skaper som har gitt mennesket et forvalteransvar for den verden det er satt inn i.

Vi har i historien flere eksempler på hvor galt det kan gå når moraltenkningen ikke har et fundament som holder. Det verste eksemplet i moderne tid er sosialdarwinismen som la grunnlaget for nazismen og alt det som fulgte med den. Darwins teorier om det naturlig utvalg og den sterkestes rett, ble anvendt på mennesket - bare den sterkeste hadde livets rett.

Når vi i KrF har kjempet mot abortlov, bioteknologilov, kjønnsnøytral ekteskapslov osv, og inntatt en klar holdning i debatten om aktiv dødshjelp med mer, er alt dette med utgangspunkt i en kristen humanistisk tenkning, en tenkning der menneskets uendelige og ukrenkelige verdi legges til grunn. Det samme gjelder vår klare holdning i forhold til familien som samfunnets viktigste grunncelle.

Dette er ikke mørkemannstenkning men et rungende ja til livet.

Når du skal avgi din stemme ved høstens valg er det derfor også en stemme til det menneskesynet du ønsker skal legges til grunn for den politikken som skal føres.