Platon til venstre og Aristoteles (ca 400 år før kristus) så litt ulikt på betydningen av de eldres intellektuelle bidrag i samfunnet. Hva de diskuterer her skal være usagt.
Engasjert uansett
Det å eldes har opptatt menneskeheten til alle tider. Likevel har nok tendensen til å gjøre eldre til et eget segment tiltatt med årene, og har aldri vært sterkere enn i dag. Det gjelder ikke bare de eldre eller seniorene. Det gjelder hele samfunnet, og er et problem i seg selv.
Synet på det å bli eldre er ulikt både i forhold til hvor vi er i verden og ikke minst i et historisk perspektiv.
Vi skal ikke gå langt tilbake i vår egen kulturer før det fulgte respekt og verdighet med det å bli eldre. Det er drøyt å påstå at dette er helt borte, men det er i alle fall ikke slik det var.
I det gamle Kina var det å oppnå en høy alder en stor prestasjon
– et hederstegn som fortjente stor ære.
I det gamle Egypt eksperimenterte de mye med trylledrikker som kunne fremme evig ungdom og motvirke aldring.
Platon mente at de eldre hadde de beste forutsetninger for
intellektuelle sysler ettersom de var fri for ”pasjonenes (lidenskapens) tyranni”. Aristoteles lovpriste ungdommen og levnet de eldre mindre ære og ansvarsevne.
Dette viser at det også i tidligere tider og i andre kulturer har vært skiftende syn på det å eldes.
Historiens store tenkere hadde neppe forestillingsevne til å kunne forstille seg de utfordringene dagens elder står midt oppe i. Ingen generasjon har opplevd større endringer enn det vi gjør i dag og endringstakten ser bare ut til å øke.
I 1985 ble det etablert et eget politisk parti, da Pensjonistpartiet ble etablert. Vi fikk loven om eldreråd i 1991. Bakgrunnen for loven var nettopp å sikre de eldres deltagelse i den politiske prosessen.
Det er snart gått 20 år, og en kan spørre om de eldres engasjement har blitt bedre i perioden. Det er i det minste grunn til å betvile det. Det er i alle fall godt dokumentert at det eldres deltagelse ikke på noen måte står i forhold til det antallet de representerer.
Audun Ervik, som selv er pensjonist, gjennomførte i 2003 en undersøkelse i regi av Høgskolen i Oslo om Eldres deltagelse i politikken.
Grunnlagsmaterialet ble hentet fra Østfold, men det er liten grunn til å tro at forholdene er vesentlig annerledes andre steder i landet.
Undersøkelsen viser at de eldre er kraftig underrepresentert offentlige nemnder i og råd. Eldre velgere dvs. de som er 65+ utgjorde nærmere 20 prosent av de stemmeberettigede ved kommunevalget i 2003, men oppnådde bare 4.3 prosent av mandatene.
Hvorfor er det slik? Undersøkelsen har også noen svar på dette.
En hovedårsak til den skjeve aldersfordelingen i kommunestyrene oppgis å være at de eldre selv ikke er villig til å påta seg vervet som medlem av kommunestyret.
Den andre hovedforklaring, er at det var mangel på egnede kandidater.
Det framkom også i undersøkeløsen at det i noen tilfeller lå en frykt for at eldre, dersom de ble misfornøyd med noe, kunne melde seg inn i Pensjonistpartiet!
I følge undersøkelsen er det likevel de eldres vegring for å ta på seg verv som er hovedårsaken. Undersøkelsen viser at de eldres vegring først og fremst skyldes en form for resignasjon.
• De føler seg for gamle
• yngre krefter ivaretar de eldres interesser
• eldre når ikke frem med sine synspunkter
• Kommunestyrevervet innebærer for stor arbeidsbyrde og ansvar og kommunestyreperioden binder opp i for lang tid.
• Andre vil gjerne disponere fritiden etter eget ønske, eller foretrekker andre samfunnsverv og oppgaver.
• Dessuten dreier det seg om personlige forhold som helseproblemer og forhold i nærmeste familie.
For egen del må jeg si at alt er ganske forståelige grunner.
Vi må likevel kunne spørre.
• Er det slik vi vil ha det?
• Representerer dette et demokratisk problem i dagens samfunn?
Jeg er overbevist om at vi må gjøre noe med denne skjevfordelingen, men jeg har ikke noe godt svar på hvordan.
Jeg nevnte innledningsvis at dagens eldre lever i en annen verden i forhold til de som var eldre før oss. Endringstakten er enorm. Når 30 til 40 åringer opplever at det begynner å bli vanskelig å henge med. Hva da med 60, 70 og 80 åringene?
Kan hende skal det ikke være et krav at alle skal henge med på nye teknologiske løsninger. Den digitale revolusjonen er i ferde med invalidisere store grupper i samfunnet.
Vi har i dag et sterkt fokus på det vi kaller universell utforming. Dette innebærer at både bygninger og informasjon skal være slik utformet at det er tilgjengelig for alle.
Her har vi som politikere en stor utfordring. Det digitale selvbetjenings-systemet er ikke like tilgjengelig for alle enten vi snakker om billetter til tog, fly eller buss, teater og kinobilletter eller banktjenester.
Stortingsmeldingen ”Eit informasjonssamfunn for alle” 2006 fastslår at ca 2 av 3 nordmenn over 55 år ikke bruker IKT, og at eldre i liten grad utforsker nye elektroniske medier.
Dette står i kontrast til Soria Moria-erklæringens ambisjon om å gjøre Norge til en ledende kunnskaps- og IKT-nasjon.
Det kan se ut som vi står overfor et ”digitalt klasseskille” sies det i en rapport fra Telenor om eldre og IKT-bruk.
Nye generasjoner tilegner seg ny teknologi, men det må ikke bli slik at teknologien setter grenser for deltagelse verken i samfunnslivet eller i de politiske prosessene.
Jeg ser av det programmet dere har satt opp for konferansen at dette er viet stor oppmerksomhet. Jeg ønsker dere lykke til med konferansen og håper det kommer mange gode svar på hvordan vi skal få rettet opp noe av den skjevfordelingen vi har i dag. Dette er en skjevfordeling som på kort sikt kanskje ikke virker så truende. På lengre sikt vil det være de eldre som taper på det. Samfunnets ressurser vil alltid være begrenset. Uten engasjement er det grunn til å regne med at en blir den tapende part når samfunnsgodene skal fordelse.
Årets motto i Nord Trøndelag må være som skapt for dere.
Engasjert uansett.
Lykke til!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar